Lesbisk rimming kontra transseksualitet

Ettersom en side av meg er kvinnelig, og finner sin nøyaktige billedgjøring i boka Anna Bella forteller den ganske sikkert noe om en del av kvinners liv også.
Kvinners mulighet til makt ligger under min historie med moren min, den ligger under Astris historie og den finner sitt første tydelige bilde med Anne på 1800-tallet.

Den eneste reelle muligheten til å forbli i den verdenen er transsekualitet som løsning.
Om kvinner avskyr den tanken så finner jeg det forståelig. I det minste hvis de ser likheter med seg selv på bildene av de transseksuelle jeg finner interessante.
Jeg er låst fast i en kvinnelig verden. Men mine mannlige sider trenger seg fram.
Lik det eller ikke.

Eller godta at jeg bekjenner meg til bikkja og hesten som en del av meg selv.

Ettersom den eneste mulige veien for meg bort fra den fastlåste situasjonen er å tilkjennegi min støtte til David Bowie og hans utdaterte jødiske mannlige dobbeltmonarki, og den løsningen har litt for stor tilhengerskare fra før (og jeg har brukt litt for mange krefter på å synliggjøre Brian og Sid Vicious som symbolske fanger av det idiotiet) er alternativet ganske enkelt.

På samme måte som det er mulig å forsvare zoofili sett som en billedgjøring av mannens dyrebilder og dermed et nesten håpløst men allikevel viktig projekt så er transseksualitet viktig stående overfor det totale kvinnelige overherredømmet.

Jeg er rett og slett en opprører også i Elisabeths bibliotek.